Da jeg møtte Magnefar

For noe som kjennes ut som altfor mange år siden, travet jeg Trondheims gater på jakt etter mennesker og kafeer. Jeg hadde bodd altfor lenge i en av disse byene man kaller by for å være snill.
Da jeg alltid har hatt betegnelsen rar, krever det sin mann å være min venn. Man må være sterk og ikke minst enormt åpen for det litt annerledes, det som er litt på kanten.
Uansett, jeg travet gatene, og da skjønner jeg at for dere som leter etter feil, så høres det ut som jeg travet på ”plata-aktig” vis. Det kan jeg forsikre at jeg ikke gjorde.
I nesten et år travet jeg, og savnet etter den spesielle vokste. Jeg ville ha en venn, en som var som ingen annen.

I disse tankene gikk jeg da jeg for første gang fikk se han Magne. Han var så vakker – minte meg om en Clint Eastwood film og ikke minst så var han omgitt av en slik mystikk. Han så ut som om han kunne håndtere meg, dog jeg var redd for at jeg ikke var den rette for han, for at han ikke skulle syns jeg var bra nok. I dag vet jeg selvsagt at Magne aldri ville tenkt noe slik. Han er nesten ikke arrogant i det hele tatt. Jeg så på Magne i nærmere et år. I et langt år ville jeg bli hans og at han skulle bli min.
I et år gikk jeg bare å drømte, inntil den dagen min kjære på den tiden, som for øvrig er meg kjær fortsatt, bare i et annet kontor. Min kjære kom hjem fra teaterøving og fortalte at de hadde en helt nydelig sminkør, en karismatisk Jesus lignende skikkelse – og jeg forsto. Jeg forsto selvsagt at dette måtte være det som skulle bli min Magne.

Jeg la en plan – en slik plan bare jeg ville lagt.
På neste øving var jeg der. Salen var tom, uten han og ei venninne jeg straks skulle ta over for.
Jeg satte meg på raden foran han og ventet til midt i gjennomgangen –
hjertet mitt var nervøst og spent – ville han elske meg like høyt som jeg elsket han?

Jeg tenke – nå eller aldri. Snudde meg rundt, så inn i verdens dypeste øyne og sa;
”Unnskyld, vet dere hvem som har lagt denne fantastiske sminken?”

Siden den gang….. Siden den gang har Magne vært min Magnefar.

-skrevet av Jenny Kristine Vangen