Nå kunne Willy endelig få lov å ut å leke igjen.
Han løp bort til nabogården for å høre om det var noen ærender han kunne gjøre.
Han likte å løpe ærender for folk, de ble så glade av det, også var det morsomt å komme seg rundt å få hilset på folk. Og ofte fikk han noe godt å spise eller noen ører som takk.
Og joda, han fikk løpe ærend, han fikk en diger pakke med gomme som en dame skulle ha. Han så den før den ble pakket inn. Den så ut som et kunstverk.
Hvis du ikke vet hva gomme er, så er det altså laget av melk, det blir til en tykk lysebrun masse, som man spiser som søtt pålegg på lefser eller brød.
Willy fikk lyst å spise den selv, den så så deilig ut.
Damen ble så glad for gomme-pakken, at hun klemte og kysset Willy, og sa at han måtte sette seg å få noe å spise. Og hun vartet opp med hjemmelaget brød med smør og gomme, og Willy kunne ikke tro det var sant. Det var så godt at han tenkte at slik måtte det være å bo i himmelen.
I det siste hadde det vært lite med mat hjemme. Det var mange munner og mette, og lite med penger.
Så sild og poteter og kaldvassgraut hadde stått på menyen i sånn sirka hundre evigheter.
Mett og glad skulle han til å gå fra den snille damen, da hun satte seg ned på huk og gav han enda en klem;
-Se her lille Willy, skal du få for at du er så snill og hjelper en stakkar; hun gav han femti øre!
Og det skal jeg si deg var en liten formue for Willy ! Femti øre som han skulle bruke på akkurat det han ville!
Damen sa at det var viktig at han ikke brukte dem fornuftig, for disse var til han!
Det gav Willy et lite stikk av dårlig samvittighet at han hadde så mye penger og alle de hjemme satt og spiste sild og graut, men så kom han på karamellene. De skulle sandelig få karameller av han, så glemte de både sild og graut, for karameller var det beste i verden!
Han løp ned til gården hvor de hadde butikk, og la femtiøringen på disken.
-Karameller ! , sa han, -Karameller for alle pengene!
Damen bak disken så litt mistenksom ut, men fant frem et digert kremmerhus og puttet det fullt av deilige fløtekarameller.
På tur hjem kjente Willy at dagens gjerninger hadde tatt litt på, så han satte seg ned ved veikanten for å ta en liten pust i bakken.
-Jeg må nesten prøvesmake disse karamellene, tenkte han. For tenk om de ikke er gode?
Så han tok en karamell og puttet i munnen. Jo da, den var godkjent, men han måtte nesten prøve noen til før han var helt overbevist, dessuten var det jo ikke sikkert at alle var like gode!
Litt senere på dagen våknet Willy av lyden av en hest og kjerre som kom forbi,
han gned seg i øynene, og så rundt seg.. der lå det et tomt papirkremmerhus.
Han kjente seg litt uggen i magen, og tenkte at nå er det best å komme seg hjem.
Nok gode gjerninger for i dag.
Og i morgen var det santhansaften!
